Vikingos en España
Vikingos en España.
Javier García Vila
Hola de nuevo. En la entrada anterior os animaba a viajar por el norte de España, en concreto el antiguo reino medieval de Asturias, aunque espero que, si os sentís tentados, no sigáis al pie de la letra el ejemplo de Gudrød, el caudillo que en tiempos de Harald II vino a hospedarse hasta tres años con sus guerreros en Santiago de Compostela.
¿Hubo de hecho otros compatriotas que quisieron hacer turismo e incluso establecerse definitivamente en un clima menos riguroso durante el invierno? Sí, por supuesto. Conozcamos la historia y las huellas que podéis seguir de algunos de ellos.
La exploración escandinava de la Península Ibérica tuvo su origen en el año 844, cuando una flota superior a cincuenta naves, puede que empujada por las tormentas atlánticas y de la cual se desconoce su capitán, apareció frente a la actual ciudad de Gijón.
Bordeando la costa hacia poniente, estos drakkar llegaron a Galicia, donde fueron rechazados por las fuerzas del rey Ramiro I, si bien la momentánea derrota no les quitó el ánimo. Lisboa en Portugal, así como Cádiz y Sevilla, por entonces bajo dominio del emir Abderramán II, son testigos de su apetito por el botín.
De nuevo vencidos en batalla (quizá una veintena de embarcaciones regresó a sus bases), hay señales de que algunos supervivientes se asentaron en Andalucía, donde se apreciaron sus exóticos rasgos y destreza con la espada. Ah, y su estilo de hacer queso de cabra, que sigue ganando premios.
Las grandes incursiones de 858 están protagonizadas por los vecinos suecos, de manera que no profundizaré en ellas (como curiosidad, remontaron el río Ebro desde el Mediterráneo e hicieron prisionero a García Íñiguez, el rey de Pamplona, donde se celebran las famosas fiestas de San Fermín).
A no demasiado tardar, en 968, los noruegos descendieron de nuevo a tomar el sol y el oro. El ya citado Gudrød (Gunderedo según los códices medievales) sembró el terror como sækonungr (en español, “rey del mar”) hasta que cayó en combate contra los ejércitos locales. Podemos evocar esta aventura si acudimos en agosto a la villa de Catoira, en Galicia, y nos unimos a un colorido desembarco.
A principios del siguiente siglo, con la posible participación de Olav Haraldsson antes de reclamar su trono y, por supuesto, antes de convertirse en san Olav, se repitió la visita a sangre y fuego.
No sería la última (los daneses de Ulv Galiciefarer tomaron el relevo, como su apodo indica). No obstante, el mundo vikingo estaba cambiando, y cuando en 1109 las velas de Sigurd I se dejaron ver cerca de la costa, se trataba ya de una cruzada de camino a Jerusalén. El joven monarca, que había zarpado de Bergen, entró en Jakobsland como invitado en lugar de adversario.
No olvidemos, por supuesto, el vínculo matrimonial entre las familias de Håkon IV y Alfonso X de Castilla, dos famosos monarcas: la princesa Kristina casó con el infante Felipe en 1258, tal como describe en detalle la Hákonar saga gamla (Saga de Haakon el Viejo). Para guardar su memoria se celebran regularmente actividades culturales noruegas en la localidad de Covarrubias.
Como veis, hablar español hunde sus raíces en una larga tradición de relaciones entre ambos pueblos que, aunque comenzó con mal pie, conseguiría evolucionar de forma mucho más amistosa. ¿Qué decís? ¿Os apetece llevar de nuevo el hidromiel de Odín al otro lado del continente?
Hei igjen. I forrige innlegg oppfordret jeg dere til å reise til Nord-Spania, nærmere bestemt det gamle middelalder riket Asturias. Men jeg håper at hvis dere blir fristet, ikke følger eksempelet til Gudrød, høvdingen som på Harald IIs tid kom for å bo i Santiago de Compostela med sine krigere i opptil tre år.
Var det andre landsmenn som ønsket å dra på tur og til og med bosette seg permanent i et mildere vinterklima? Ja, absolutt. La oss lære historien og sporene etter noen av dem som dere kan følge.
Den skandinaviske utforskningen av Den iberiske halvøya begynte i år 844, da en flåte på over femti skip, muligens drevet av atlantiske stormer og med ukjent kaptein, dukket opp foran dagens Gijón.
Ved å følge kysten vestover, ankom disse drakkarene til Galicia, hvor de ble slått tilbake av kong Ramiro I’s styrker, selv om det midlertidige nederlaget ikke tok motet fra dem. Lisboa i Portugal, Cádiz og Sevilla, som da var under emiren Abderraman II’s kontroll, er vitner til deres hunger etter bytte.
Igjen beseiret i kamp (kanskje rundt tjue skip vendte tilbake til sine baser), er det tegn på at noen overlevende slo seg ned i Andalucía, hvor deres eksotiske trekk og dyktighet med sverdet ble verdsatt. Åh, og deres stil med å lage geitost, som fortsatt vinner priser.
De store angrepene i 858 ble ledet av deres svenske naboer, så jeg vil ikke gå i dybden på dem (som en kuriositet, de seilte opp Ebro-elven fra Middelhavet og tok García Íñiguez, kongen av Pamplona, til fange, hvor de berømte San Fermín-festene holdes).
Ikke lenge etter, i 968, kom nordmennene ned igjen for å nyte solen og gullet. Den tidligere nevnte Gudrød (Gunderedo ifølge middelalderkrønikene) spredte frykt som en sækonungr (på spansk, «havkonge») før han falt i kamp mot lokale hærer. Vi kan minnes dette eventyret ved å dra til landsbyen Catoira, i Galicia, i august og delta i en fargerik ilandstigning.
Tidlig i neste århundre, med mulig deltakelse av Olav Haraldsson før han krevde sin trone og, selvfølgelig, før han ble St. Olav, ble besøket gjentatt med blod og ild.
Det ville ikke bli det siste (danske Ulv Galiciefarer tok over stafettpinnen, som hans tilnavn antyder). Likevel var vikingverdenen i endring, og da Sigurd Is seil ble sett nær kysten i 1109, var det allerede et korstog på vei til Jerusalem. Den unge kongen, som hadde seilt fra Bergen, kom inn i Jakobsland som gjest i stedet for som motstander.
La oss selvfølgelig ikke glemme ekteskapet mellom familiene til Håkon IV og Alfonso X av Castilla, to berømte monarker: prinsesse Kristina giftet seg med prins Felipe i 1258, som beskrevet i detalj i Hákonar saga gamla (Sagaen om Håkon den gamle). For å hedre hennes minne arrangeres det jevnlig norske kulturaktiviteter i byen Covarrubias.
Som dere ser, har det å snakke spansk dype røtter i en lang tradisjon av forhold mellom de to folkene som, selv om det begynte dårlig, til slutt utviklet seg til å bli mye vennligere. Hva sier dere? Har dere lyst til å ta Odins mjød med til den andre siden av kontinentet igjen?
Legg igjen en kommentar
Du må være innlogget for å kunne kommentere.